Kjønnsvold i Latin Amerika

Protestas - Ley sobre el aborto en Argentina

Av Tony Halsteindal

Neste uke feirer vi 8 mars, den internasjonale kvinnedagen. Dette blir den første 8 mars feiring her i landet siden covid-19 pandemien starten. På denne dagen er det en annen pandemi vi bør minne oss selv og andre om; kjønnsvold. Dette er en pandemi som har vært med oss langt lengre enn korona, og har bare blitt verre det siste året. Nedstengelser og karantener har ført til kvinner i voldelig forhold har blitt innestengt med sine voldelige partnere. Spesielt i Latin-Amerika så vi allerede en kraftig økning av rapporterte tilfeller av vold i hjemmet den første måneden. [3]

Som en del av FNs kampanje mot kjønnsvold i desember 2020, holdt LAF et webinar for å snakke ut om nettopp dette. Vi hadde æren av å ha Silvia Trujillo, Ana Saenz og Diana Roca som gjester. Tre guatemalske aktivister som fortalte om sine forferdelige opplevelser og kampen deres mot kjønnsvold. Dette er et globalt problem, men på en enhver statistikk som omhandler dette temaet er latinamerikanske land overrepresentert. Riktignok, må man ta statistikk knyttet til kjønnsvold med en klype salt, gitt varierende forhold på hvor godt dokumentert det er av enkelte land og hvorvidt lovverket deres anerkjenner det. Uansett, det er at latinamerikanske stater gang på gang topper slike lister, er en klar indikasjon på at det må bli tatt særdeles alvorlig

Den utpekte synderen i mange av disse tilfellene er machismo kulturen. En særegen latinamerikansk form for det vi kaller–på godt norsk–for giftig maskulinitet. Store deler med problematikken ved å konfrontere dette, stammer fra at det er at ganske så integrert element i den latinamerikanske kulturen. Machismo ligger sentralt i familiedynamikken og kjønnsroller i kulturen. Det forventes at menn skal uttrykk sin mannlighet offentlig og stolt, og skal være den dominante aktøren i alle deres forhold. De lærer dette fra en ganske ung alder og grunnet denne normalisering, blir vold knyttet til dette ofte ignorert og til og med akseptert. [4]

Et mulig lys i enden av tunnelen er at Mexico, som et nåværende medlem av FNs sikkerhetsråd, har erklært at de skal følge en feministisk utenrikspolitikk. I januar 2020 uttalte Mexicos utenriksminister, Mercelo Ebrard, at denne politikken skal også skal inkludere LBGTQ-gruppene. Dette er en modell som ble pioneert av Sverige i 2014 under deres tid hos sikkerhetsrådet, hvor de satte søkelys på kjønnslikhet ved enhver handling. [5] Dette indikerer at i det minste er et ønske om å virke progressive utad blant politikerne i Mexico, men allikevel har de ikke ført en likedannet politikk på innenriks fronten. Økningen der av rapporterte tilfeller med vold i hjemmet var på 60 prosent etter at regler om fysisk avstand ble innført. I kontrast til deres utenrikspolitiske intensjoner, påstod Mexicos president, Andrés Manuel López Obrador, at 90 prosent av disse rapportene var falske.[6] Et skuffende tegn på at deres feministiske utenrikspoltikk er mer en bløff enn en reell politisk agenda.

Til tross for disse forholdene finnes det sterke feministiske bevegelser på kontinenten, som Ni Una Menos og Vivas Nos Queremos, som snakker ut mot kjønnsvold. Forfatter og feministisk antropolog Rita Segato, har uttalt at den beste medisinen for denne kulturen er å styrke det sosiale båndet mellom kjønnene. Hun punkterer også at man ikke skal gjøre menn om til fiender og heller angripe det patriarkiske systemet selv.[7] På sin egen måte, har menn også vært ofre for machismo kulturen. De har blitt indoktrinert til å holde disse urimelige idealene som fører til voldelige handlinger. Menn er ikke født voldelige, men opplært til å bli det.

Kilder: